Mange har ventet spent, og nå er endelig tiden inne: Lars Bentsborg presenterer her årets andre utgave av Rankingtanker.

Jeg har i noen år fått tildelt gleden med å få komme med betraktninger rundt rankingpoeng. Når man først får en slik mulighet overfor så mange reflekterte og engasjerte lesere, er det umulig ikke å dra det litt lenger. Så her følger noen delvis veloverveide tanker.

Petanque – mye mer enn bare et spill

Petanque handler om mer enn det vi raskt kan tenke, tro eller mene at petanque handler om. Petanque kan la seg definere inn i våre liv på flere måter. Vi gjenkjenner petanque som et spill for massene og bredden. Det ser vi ved at kuler ligger til salgs på bensinstasjoner og i leketøysbutikker. Bredden ser vi i våre turneringer. Alle kan være med og alle kan spille mot hvem som helst. Kjempefint. Vi kjenner også petanque som et spill definert gjennom toppidrett og prestasjoner. Trening, rankingpoeng og kongepokal er gode ord som beskriver denne siden av petanque. Kjempefint det også. Jeg vil påstå at på begge disse områdene gjør vi mye som er veldig bra.

Som president i Norgeshistoriens viktigste petanqueklubb, ble jeg invitert til åpningen av en ny bane på Majorstutunet sykehjem midt i Oslo. Banen var anlagt av gode håndverkere i samarbeid med sikkert like flinke gartnere, og praktfullt lå den der midt i den store hagen. Jeg fikk bekreftet noe jeg tror jeg har visst lenge; betydningen av at banen henger sammen med omgivelsene i en større helhet . Underlaget eller størrelsen på banen er ikke alltid så viktig.

På Majorstutunet hadde de forstått omgivelsenes betydning. I tillegg til at beboerne ved sykehjemmet fikk mye igjen for å spille, ga banen hele stedet en atmosfære som alle fikk ta del i. Hva var mest betydningsfullt under spillet som jeg instruerte og dømte de gjennom? Var det spillerne, var det de helsemessige gevinstene for den enkelte gamle, var det de som satt rundt og så på eller var det de vakre omgivelsene. Svaret jeg gir meg selv er at det var sammenhengen mellom spill og omgivelser.

(Se nettartikkel under Petanque i Media, petanque.no anm.)

Jeg var tidligere i sommer også en lykkelig invitert til klubbmesterskapet i Askim. Ola Spakmo inviterte meg inn som hans makker i dobbelmesterskapet. Også denne dagen ble jeg minnet om petanquens betydning ut over bare det å være et spill. De har et miljø i Askim som fungerer godt med sin egen lokale vri. Miljøet er ikke knyttet til forbundet. Etter noe undring rundt det fikk jeg en klar opplevelse av at det liksom ikke var aktuelt. Det er viktigere for miljøet å få fungere i egenskap av seg selv, enn at de skal presse seg inn topp- og breddetenkningens lover og begrensninger. Klubben spilte turneringen der turneringer ofte gjør seg best, nemlig utenfor kjøpesenteret. Klubben har treninger utenfor kafeen ”Lille Sentral” ved jernbanen. Kuler kan du låne på Narvesen. Og med folk, benker, biler og støy, ivaretas på en god måte det jeg forsøker å formulere som petanquespillets potensial som en sosial og lokal gullgruve. Askimspillerne er heldige som har Andero Kelu i sine rekker, som inspirerer og bidrar med sine ferdigheter.

Det er sikkert lurt at vi har flere perspektiver med oss. Topp og bredde fikser vi allerede godt i norsk petanque. Jeg tror det er fornuftig av oss også å fokusere mer på oss som en samfunnskulturell aktør. Et mål for mange er at petanque blir en helårsidrett. Veien mot det målet kan bli enklere om vi tydeliggjør oss selv som en samfunnsaktør, med fokus på petanquespillets muligheter for integrasjon og sammenhenger. Målet med en innendørshall er ikke bare at halvgamle idrettsfolk skal få mulighet til å spille hele året. Petanque er så mye mer enn rankingpoeng.

Beste spiller

Jeg skrev før påske at en av følgende to spillere ville vinne årsrankingen; groruddølingene Ole Hågensen eller Benny Bel-Lafkih. Det var på bakgrunn av deres stabilt høye nivå og at de alltid spiller i gode lag. Nå er det fristende å være ennå mer spesifikk. Benny vinner den individuelle rankingen. Og det gjør han fordi han er Norges beste spiller i år. Han har ikke bare gode skyte- og leggeferdigheter. Han har også egenskapene som trengs for å lime et lag sammen til prestasjoner.

Bak Benny er det noen utfordrere, men de må nøye seg med å kjempe om de neste plassene på pallen. Ole Hågensen var lenge bortreist i vårsesongen. Det har gjort mye for at han ikke i år vinner rankingen. De som kommer høyest på rankingen må nødvendigvis delta i nesten alle turneringer. Men på pallen vil Ole komme. Men om det blir andreplass er også tvilsomt, da Marius Breimo (bildet under) fra OPC har et godt forsprang på han. Marius kjemper godt og er alltid helt der oppe. Gjennom sine kloke vurderinger er han med på å føre sine lag høyt opp på listene.

I tillegg til Benny og Marius har Odd Porsmyr fra BFII ledet spillerankingen i inneværende sesong. Odd sliter med å finne medspillere som kan plukke mange poeng. BFII er en breddeklubb, som mangler en del på toppsiden. Det er ikke lett for Odd å komme på pallen, når forutsetningene er at han må hente nye spillere fra turnering til turnering. Men han kan kruse seg med at han har den spenstigste lua i hele miljøet og over at Selbak slo Torp borte med 2-1.

Tipset mitt blir at pallen okkuperes av Benny, Marius og Ole og i akkurat den rekkefølgen. Så er det spenningen om hvem som tar de fem neste plassene. Med det følger retten til å delta med to inviterte spillere til Masters 2013. Ronny Gudmundsen, Økern, Lars Storaker Bruu, Groruddalen, og Roger Johansen, Holmestrand, ligger veldig godt an. Derved er det i praksis bare to plasser igjen å kjempe om. Det å nevne navn gir ikke mye mening, da det er mange mulige kandidater. Studerer du rankinglisten så ser du hvem, men du må nok så langt, ha samlet godt over 20 poeng for å ha muligheter.

To kvinnelige spillere, Signe Hovind fra OPC og Maija Juva fra Økern, befinner seg i grenselandet. Begge har lenge tilhørt landslaget i Norge. Beste kvinnelige spiller i fjor ble Maija på en 15.plass. Det er tvilsomt om det blir så mye bedre på kvinnesiden i år. Egentlig ganske trist, men det har mange forklaringer. Det gjør vondt å se at vår kanskje beste kvinnelig spiller går som dommer i et NM. Da surrer vi godt med topp- og breddeperspektivet. Signe har verv som tilsier organisasjonsmessige oppgaver, så der ligger mye av forklaringen på at hun ikke kan delta på alt. Jeg teller fem kvinner inne på topp-femti lista og det er ikke bra nok av jentene. Men det er mye positivt også. I Bergen har de mange gode kvinnelige spillere, som ikke vinner så mange rankingpoeng nettopp av den grunn at de bor og spiller i Bergen. Hadde Bergens kvinner spilt flere rankingturneringer hadde kvinneandelene økt tilsvarende. Så rankingstatistikken favner ikke alt.

Beste klubb

Hvilken klubb som vinner i 2012 er trolig ennå lettere å gi et treffsikkert tips på. Giganten i norsk petanquehistorie OPC, vinner mest sannsynlig klubbrankingen. Klubben har mobilisert godt så langt i år. Det virker som klubben har et tilsig av spillere, og kanskje klubben i år passerer Holmestrand som den største medlemsklubben. Men varsko; i siste turnering i Son stilte kun to opp for å forsvare klubbens farger. Mobilisering på det nivået er eneste trussel for at klubben ikke vinner klubbrankingen. Men det er ikke så mange turneringer igjen å kjempe om poeng i. Og erfaringsmessig så deltar det færre lag i høstens siste turneringer. Det betyr at det også er færre poeng som blir utdelt.

Groruddalen har som eneste klubb mulighet for å ta igjen OPC. Når det gjelder siste plass på pallen er det mer spenning. Holmestrand og Økern kjemper om bronsen. Klubbskuffelsene så langt er nettopp Holmestrand, som jeg i vår vurderte som en mulig vinnerklubb, og Follo som har stoppet litt opp i den gode utviklingen som startet opp for et par sesonger siden, da nye og gamle spillere strømmet til klubben.

BFII og Bergen er ganske store klubber, som ikke hevder seg på sammenlagtlisten. BFII fordi deres styrke ligger mer i bredde enn toppen og Bergen fordi fjellene gjør avstanden til resten av petanque-Norge for stor. De øvrige klubbene blir for små i denne sammenhengen.

Oppturene

Påsken 2012 var en hyggelig tid rent værmessig. Bortsett fra 2.påskedag, da Kong Vinter slo tilbake og det ble kaldt og guffent. Enkelte gikk rundt og håpet det som kom ned kunne være hvitt og derved litt mindre vått. Men en kjempeoppslutning var det tross alt – 36 lag møtte opp og det ble spilt fra 2-2 for å spare tid. Berømmer folkene i Frognerparken som alltid klarer å avslutte i rimelig tid.

To uker etter var det klart for Vårturneringen i Hølen. Det var en fin vårdag med sol, varme og rekorddeltagelse på en av landets mest spennende baneunderlag. Turneringen spilles etter Monradsystemet. Monradsystemet ble opprinnelig innført i sjakk i 1925 av en danske som het Monrad . Jeg vet ikke om en stor Monradgruppe er tingen med så mange lag. Det er kjedelig og litt utypisk petanque at man skiller så mange lag på skårer

. Kanskje arrangøren kunne dele lagene inn i grupper som spiller Monrad. Hyggelig var det at Gunn Trine Hansen fikk sin første pallplassering i et norgescupstevne.

 

Så dro rankingsirkuset til Sofiemyr. Folloarrangørene våknet opp til en hvit morgen. Et værsjokk må det ha vært for vår nederlandske landslagstrener og hans assistent, som fulgte våre landslagsspillere. Gjennom iherdig dugnad måkte Marius Wang og gjengen banene og la til rette for en fin dag for oss alle. Det toppet seg da solen kom fram ved tolvtiden og deretter ytterligere med det gode kjøkkenet. Glemt var snøen på morgenen og erfarne spilleres litt pinglete skrik om avlysning.

Senere i mai skulle idylliske Oscarsborg angi rammen for en av Drøbaks viktigste hendelser. Men det ble avlysning og jeg frykter at en tradisjon er brutt. Men det får neste år vise oss. Økern tok på seg ansvaret og lagde en turnering på langt fra like idylliske Hellerudsletta. Norgescupstevnet ble arrangert på monsterbanen, der NM senere skulle avholdes. Det ble en kjempedag og spesielt morsomt var tredjeplassen til tre hyggelige spillere i god utvikling; Peter Häring fra Vika sammen med Geir Høistad og Odd Reidar Gullbrandsen fra Holmestrand.

Tapetsering av pallen var stikkord for det som skjedde i Holmestrand siste søndag i mai. Groruddalen klinte til i doubleturneringen og vant alle medaljene. Og hvilken glede det må ha vært for Gabriel Gjengstø Bel-Lafkih å vinne en finaleplass sammen med sin far Benny. Andreplass ble det i en spennende finale, der rammen som alltid var Holmestrandsk; mild og vennlig.

Det er alltid hyggelig å besøke Fredrikstad. Og i juni var det igjen klar for dyst på Tollbodplassen. Veldig fint at spillet i plankebyen ikke lenger avsluttes etter Monradspill, men at det er et sluttspill. Denne beslutningen har falt i smak. Et lag fra Arvika, Gunnar Eriksson, Karl Olov Segolusson og Roland Romeny hadde tatt turen over grensen. Ikke så vanlig at svenske lag kommer uten å bli spesielt invitert, så derfor verdt å merke seg.

Bergen

Viktigste hendelse i 2012 så langt er Bergens debut som arrangør av et norgescupstevne. Lykkeligvis fikk de besøk av mange spillere fra Østlandet. Det virker som om spillere på begge sider av fjellet er bevisst betydningen av samkvem. Arrangementet gikk smertefritt. Gjestfriheten er så stor som den pleier å være i Bergen og maten var fortreffelig. På kvelden var det samling på Nøsteboden for sosiale adspredelser. Spesielt hyggelig var det å møte Arild Søyland og Rune Solevåg fra petanqueklubben på Utsira. Fint å se at idretten vår sprer seg til nye områder.

Med spill om bronse var arrangørklubben for første gang i en finale i et rankingstevne. Historisk flott utført av Ida Sæbø Larsen og Mostafa El Harrar. I Mostafa har klubben fått en sterk spiller med masse kunnskap og mye inspirasjon. Viktig blir det at Bergens spillere lytter til hans råd og spesielt kanskje rådet om å søke til underlag som utfordrer teknikken.

Neste år er vi lovet en trippelturnering i Bergen og kanskje kunne det være lov å håpe at en av turneringene den helgen går rundt den flotte Johannes kirke. Det måtte være inspirerende for oss gjester å få spille i den atmosfære det vanligvis spilles i. Og det er en fin plass for promotering.

Det er tre ting jeg aldri har eid av utstyr typisk for petanque. Det er en gris, et målebånd og regntøy. Regntøy handlet jeg inn fordi jeg skulle til Bergen å spille. Jeg tok ingen sjanser, men jeg bommet med innkjøpet. To fantastiske dager var det i Bergen med masse sol og solbrente petanquespillere. Men regntøyet fikk jeg bruk for uka etter på Hellerudsletta.

NM

Norgesmesterskapet ble i 2012 flyttet fra august til juni. En av hensiktene med det var at vi skulle avslutte stevnedagene mens det ennå var lyst. Kampene starter på 2-2 for at arrangørene skulle kontrollere stevnet inn til rimelig tid. Det er i og for seg bra. Men i stedet for å starte alle kamper på 2-2 ville det være mye bedre om vi spilte fra 0-0. Og så kunne poengstillingen i de uforskammet lange enkeltkampene som ødelegger stemningen for alle andre, justeres opp. Det krever kanskje mer enn jeg innbiller av arrangørene, men fint hadde det vært. Jeg tror over 95 % av alle kamper ville kunne spille fra 0-0 uten å bli justert. Med dagens system blir alle kamper justert fram til finalespill.

Ellers er jeg helt enig i hyllesten fra flere hold til Norgesmesterskapet og årets arrangør. Banen var vanskelig og det var gøy med en egen finalebane. Arrangørene ivaretok oss med god mat og stort telt. Men må vi ha et korps? Hyggelig sikkert, men det er noe for pompøst og for lite bohemiansk etter undertegnedes smak. Dropp korpset og la pengene komme petanquen til gode. Det var nemlig heller ikke spesielt ok å betale parkeringsavgift. Men dette har kanskje mer preg av å finne fem feil på en ellers perfekt helg.

At NM ble flyttet fra småmørke august og til juni var en klok beslutning. Og det var bare å glede seg over alle medaljevinnerne. Aller gjevest var det med kongepokalvinnerne fra Groruddalen; Benny Bel-Lafkih, Ole Hågensen og Lars Bruu. De vinner så veldig fortjent. Og så tar Emma Bannister og Simen Sellevold Bergens første medalje i et NM. Tenk det Emma og Simen; dere er ikke bare flinke og hyggelige petanquespillere, dere har også blitt historiske. Bronse fikk Bergen også i dame-NM ved Anne Åsheim og Toini Hoel. I damefinalen var det ellers et søsterlig oppgjør der Caroline Hovind Sande, fra OPC, i tospann med Ranu Homniam, vant en velspilt finale mot lillesøster Camilla Hovind, fra Groruddalen, som spilte sammen med forbundets ex-president Elisabeth Hågensen. Annet som er verdt å huske er bronsen til Ellen Meisingset og Dag Meisingset fra Hølen.  De overnatter i sin bobil og passer på banen for oss. Også Hadi Khaddaj selvfølgelig med bronse i skyting, og en spiller som spiller petanque med lite kynisme og mye tillit til egne ferdigheter.

Et høydepunkt i NM var juniorturneringen med massevis av glede og moro. Fire lag deltok og de fikk alle sine velfortjente medaljer. I et ganske så vanvittig regnvær holdt de ut. Mest imponerte kanskje de yngste meg. Jonas Erdahl og Joel Solomon (bildet under) fra Groruddalen var ferske og dyvåte debutanter i norgesmesterskapet. Med overskudd i pågangsmot gikk de inn på banen for en ny kamp hele dagen. De samlet poeng i kamp etter kamp, kanskje ikke så mange, men de ga seg aldri. De gledet seg over hvert eneste poeng de fikk. Martin Vinje og Jonatan Smeby fra Follo vant fortjent finalen, de spilte godt og viste at de blir å regne med når de spiller i seniorklassen.

Det er viktig å ta seg godt av juniorene. NM slik det blir arrangert er en fin måte å gjøre det på. Men viktigere enn enkelthappeninger er det som skjer i hverdagen. Treninger og juniorsamlinger er sikkert greit og morsomt, men viktig er det at de integreres inn i petanquesporten gjennom de beste seniorspillerne. Det er de voksne som kan reglene og som kan dele gode taktiske vurderinger. Ole Hågensen, Andre Erdahl, Tony Manzano og Lars Storaker Bruu er eksempler på denne integreringen til petanque via voksne og erfarne spillere. De hadde massevis av moro sammen, men petanque spilte de ofte i lag med gode voksne spillere. Kanskje de ikke hadde vært der de i dag er, som våre beste spillere, uten påvirkningen og inspirasjonen de fikk ved å bli integrert inn på denne måten. Spiller juniorene for mye alene frykter jeg forvirring, fall i motivasjon og mindre moro. En oppfordring til voksne spillere er å ta juniorer med inn i egne spill. La en junior få spille viktige turneringer sammen med to erfarne spillere. Da vil vi også få sterkere rene juniorlag.

Rankinglistene lyver ikke. Ser vi på rankinglisten for 1994 endte Lars Bruu på fjerdeplass, mens Ole Haågensen ble nummer åtte. 5. juni 1993 var det kvalifisering til Nordisk mesterskap. Imponerende nok klarte et juniorlag fra Hamar bestående av Benny Bel-Lafkih, Trygve Fjerdingstad og Magnus Utgård en fin tredjeplass. Uka etter vant de en sølvplass i Norgescupstevnet Asterix Cup. Det som preget denne tiden var at juniormiljøet var stort og at de spilte mye med og mot seniorer. Og ikke minst så hadde vi inspiratoren Erik Johansen. Et godt juniortiltak ville være å sende de på en ukes treningsleir og helst til en mer spennende destinasjon enn et sted i Skandinavia.

Oppturene – del to

Groruddalen har funnet fram til en fantastisk plass for petanque. Nordtvedt Gård er en fin ramme for Challenge og Masters. Klubben hadde hus vi kunne være i og mat og service var til terningkast seks. Det er sjeldent man føler seg mer velkommen i en petanqueturnering. Det er også morsomt med et så stort innslag av mange gode internasjonale spillere. I Challenge er det vinnere i fire sluttspill fra A til D. Årets vinnere i A-sluttspillet var to av Nordens aller beste spillere Joachim Andersson og Rickard Nilsson fra Sverige.

Masters blir arrangert dagen etter. Det er vår mest rankingrelaterte turnering. Ikke fordi det er mulig å vinne rankingpoeng der, men fordi deltagelsen er basert på fjorårets rankingresultater. De åtte spillerne på rankinglista kan invitere med seg to spillere til turneringen. Det betyr at det er åtte norske lag med. De åtte øvrige lagene inviteres inn av den myndige arrangøren og er stort sett lag bestående av utenlandske lisenser. Gledelig var det at Tomas Finne, Jimmie Olsen og William Silfverberg (bildet under) vant. Dette Halmstadbaserte laget ledet av Tomas produserte mye bra og fungerte sammen. Det er godt å se Tomas utfolde sine ferdigheter på et jevnt høyt nivå. Masters er den årlige turneringen i Norge der det er mulighet for å se det høyeste nivået på petanquespill.

Siste turnering innenfor fristen for disse rankingtankene var i Brevikbukta i Son. Alltid et hyggelig sted å være, der det er mulighet også for å kjøle seg ned med et bad. Det var kanskje ikke en søndag for den slags aktiviteter, men en inspirerende dag var det for Arne Olsen fra Drøbak, som vant sin første pallplass i norgescupen, sammen med Groruddalens Kristjana Møller og Reidun Johansen. Og så Rune Kristoffersen som vinner sin første turnering på 20 år får vi glede oss med.

Påmelding via epost i god tid før turnering er en ny ordning. Min gode venn og makker Mohamed Zahri ble opprinnelig alvorlig indignert over det. Skulle man virkelig fjerne impulsiviteten og bli så fordømt planleggende? Det stjeler gleden, sjelen til petanque og så videre var hans umiddelbarheter. Forstår godt hva han mener og er enig i at vi skal være forsiktige med å regulere oss for mye med tidsfrister, lover og regler. Men denne ervervelsen om forhåndspåmelding gjør nok sitt til at deltagelsen blir større. Har du meldt deg på, ja så gjør det vondt ikke å møte opp.

Men at flere klubber har satt opp deltakeravgiften indignerer meg og har et skjær av skammelighet over seg. Petanque skal være idretten for alle, for folk flest, med et sterkt innslag av lavterskel, der du kan komme fattig inn rett fra gata. Det er ikke pengene i seg selv som betyr så mye, men holdningene og signalene vi sender ut. Hadde jeg fått det som jeg ville, så hadde de vanlige norgescupturneringene vært gratis.  Litt premier kunne klubbene ordne via Grasrotpenger. Eller hva med en vaffel som premie? Og når jeg først er i gang; hvordan kan man forsvare at en lisens koster 300 kroner? Vi trenger folk og ikke penger.

Landslaget – kvalifiseringene

Spenningen i turneringene året i gjennom er på det jevne, men det er masse sjarm . Men det mangler noe vesentlig, og det er landslagskvalifiseringer. Det er uheldig for norsk petanque at disse er borte. Spenningsmomentene ved kvaliker er innlysende og de er dager som gir mulighet for spennende møtepunkter. Måten beslutningen ble tatt om å fjerne landslagskvalifiseringen var uheldig. En så alvorlig beslutning krever et bredere grunnlag enn i seksjonsstyret, selv om styret er demokratisk valgt av klubbene.

Etter mitt skjønn er det viktigere at det norske petanquemiljøet har kvalifiseringer enn at noen få melder seg til et landslag. Hva betyr landslaget for det norske petanquefellesskapet i dag? Landslaget er noe fjernt som foregår på en linje mellom noen gode petanquespillere og Holland. Det er noe vi leser om eller hører om, men som foregår utenfor der vi andre er. Det ville være gunstig om landslagsledelsen var en synligere del av det norske petanquemiljøet. Hvorfor er ikke en landslagstrener på NM? Og hvorfor ikke i Bergen der mange spillere er på full fart framover? Skal vi ha uttak, så må den som har ansvar for uttaket ha en full oversikt over potensielle landslagsspillere.

Det kommer vel tydelig fram at undertegnede er noe kritisk til å drive et landslag på den måten det skjer i dag. Jeg ønsker å legge til at det sikkert er våre beste spillere som er i landslaget i dag og jeg vet at vi har en seriøs og god landslagstrener.

Ønsker alle med det en god sommer og med håp om en spennende avslutning på rankingsesongen.

Lars Bentsborg

 

• < Forrige
• Neste >