Vi har nå tilbakelagt en tredel av turneringene som inngår i årsrankingen. Petanque.no fikk Lars Bentsborgs refleksjoner rundt dette. 

Vi har nå tilbakelagt en tredel av turneringene som inngår i årsrankingen. Og da tenker jeg at tiden er inne for noen refleksjoner rundt dette. For meg er det mest umiddelbare iøynefallende at det er stor oppmerksomhet og interesse rundt årsranking. Det er i seg et kvalitetstegn som spiller på hvordan man hevder seg der. Årsrankingen gir et bilde på kvalitet i prestasjon . Mange deltar og du får ikke en god plassering sammenlagt kun ved oppmøte. Jeg tror også at det at turneringene er klassifisert som rankingturneringer gjør at interessen for turneringen blir større. Det å vinne rankingpoeng stimulerer til deltagelse. Men selvfølgelig gjelder ikke dette for alle. De fleste spiller kanskje uansett. Det at noen turneringer blir plukket ut til rankingturneringer, kan gi et noe mer B-preg over de øvrige turneringene. Spørsmålet er om det ville stimulert til mer oppmerksomhet, større deltagelse og et rikere liv rundt alle turneringene, om alle turneringene ble definert som rankingturneringer. Jeg har uansett vanskelig å se for meg lisensfrie turneringer som en rekrutteringsbase for det norske miljøet.

Årsrankingen så langt er i grunn ganske lystig lesning. Lystig i den forstand at det er de beste spillerne som topper, at det er mange som har fått poeng, så langt 67 spillere og flere spillere som kommer til å få sine første poeng og at det er mange klubber som viser til gode og stadig bredere idrettsmiljøer.

Helt i toppen ligger Lars Bruu, for tiden OPC sin store spiller. Han har valgt mer satsing og har knyttet seg opp i mot Norges beste spillere de siste årene, gutta fra Østkanten. Det er gledelig å se at trening og prioriteringer lønner seg. Jeg har sett en del kamper hvor Ole Hågensen, Benny Ben Lafkih og Lars har spilt godt, trygt og klokt. Tankene mine går ofte til et annet storlag, Leif Høgberg, Bo og Roger Støa, dette OPC- og Grünerløkkabaserte laget som herjet med oss andre for noen år tilbake. Ikke fordi de spiller lik petanque, for det gjør de definitivt ikke, men fordi de er så suverene . Likheten handler også om at det er unntaksvis andre lag får låne øverste plassen på medaljetrappa. Når vi så tar med at dette laget, Ole,Benny og Lars, har tilknyttet seg sterke spillere som Robert Pettersen og Jean-Jaques Razaka, er det ingen tvil i mine øyne hvor senteret for spillemessig kvalitet ligger.

Men det er mange andre som er kapable til å vinne turneringer i Norge. Det finnes en del sterke konstellasjoner som kan gi god match til noen og enhver. På årsrankingen er det mange gamle og kjente navn

. Det er hyggelig for det viser at det er morsomt å spille petanque i Norge. Men det er litt trist, syntes jeg, at blant de tredve beste på årsrankingen er det ikke så alt for mange som har spilt petanque i mindre enn ti år. Dette får meg til å tenke på en kommentar fra Bjørn Lyster relevant for dette; da han var i toppen rundt ti år før årtusenskiftet var hans egen alder dengang gjennomsnittsalderen i norsk petanque. Men han er representant for gjennomsnittsalderen i dag også, tyve år etter. Jeg er glad for enhver petanquespiller, og det er en styrke for sporten at den appellerer til alle, men det er nok også et ikke så lite faretegn at spillemassen er så opphopet til +50 år.

Ser vi så på årsrankingen vil det være vanskelig å tenke seg en annen vinner en Ole, Benny eller Lars. Jean Jaques er eneste mulige utfordrer til tittelen. Uansett hvem av disse gutta som vinner, vil topplasseringen være velfortjent . Dette er alle spillere som har markert seg på rankingens øverste plasser tidligere år. Mitt tips er at Lars vinner i år med Benny som nærmeste utfordrer. Ole velger ofte en noe mer sosial profil på makkere og dette kan være utslagsgivende. Jean Jaques ligger allerede for langt bak. Ingen andre vil kunne stå på topp av rankingen etter årets sesong.

Ser vi så litt på de øvrige blant de ti beste så langt er det ingen spesielle overraskelser. Hyggelig er det at Birger Hansen har etablert seg som en god spiller og fullt fortjent er inne blant de ti. Ellers er det stort sett gamle kjenninger blant de ti beste. Vi må også ta i betraktning at enkelte spillere nok ville hatt bedre posisjoner på rankingen om de hadde vært flinkere til å møte opp på turneringene.

Det er også en viss kvinneandel på årsrankingen. Ingen inne blant topp-ti i øyeblikket, men Signe Hovind OPC og Maija Juva AMI, er svært nær. Dette er spillere med kapasitet til å hevde seg høyt oppe blant de ti. Spennende vil det være å se hvem av de to som blir beste kvinne på årsrankingen. Eller blir det Lisbeth Bruu som kommer bakfra og stikker av med denne svært så uoffisielle tittelen; årets kvinnelige spiller. Bak lurer også de gamle traverne Kristiana Møller og Reidunn Johansen fra Valle. Hyggelig også med noen friske pust i kvinneleiren, blant annet representert ved Christine Tyldum. Hvem blir årets beste kvinne? Vanskelig å si bortsett fra at det blir en kamp mellom Signe, Maija og Lisbeth. Henger til dels sammen med lag de spiller på i turneringene selvfølgelig og hvor mye de konkurrerer.

Nytt av året er også en ranking av klubbene. Ni klubber har så langt plukket noen poeng. Helt på topp ligger flaggskipet OPC, klubben som har ledet norsk petanque i 25 år. Leder gjør de først og fremst på grunn av sine mange soldater, men også på grunn av at det er mange spillere med en viss kvalitet som representerer. Det er kun to klubber som syntes å kunne true OPC. Men begge disse klubbene mangler noe på hver sin av de to egenskapene, bredde og topp, en klubb må ha for å vinne. Holmestrand har hatt en god utvikling og klubben er i siget fremdeles. Det er en klubb med mange lisensiert spillere og klubben vil kunne passere OPC i sammendraget om det hadde vært noen flere spiller på nivå med klubbens beste spillere. Østkanten er den andre klubben som kan slå OPC. Det gjør den i så fall ikke på bredden,men på sportslige kvaliteter.

Hadde man delt klubbenes poeng på antall spillere ville nok listen sett annerledes ut, men det er vel rimelig at man belønnes for bredde. Ellers kunne de fire beste spillerne danne en klubb  for seg selv og vunnet begge rankinger. Det er viktig med store klubber som kan fremme klubbfølelse og rekruttering og det skal belønnes. For eksempel er det bare Holmestrand og OPC som arrangerer ukentlige turneringer for etablerte spillere, nyrekrutterte og nybegynnere.

Interessent er det at det i dag er fire klubber mellom OPC og Follo Petanca Club, disse to klubbene som har en så lang historisk kappestrid. Men det syntes som om dette er noe Follo ønsker å ta tak i. Den ene etter den andre av gamle storheter trekkes opp av hatten. Hyggelig å se den gamle gjengen med Per Klevenberg, Kjell Hide, brødrene Oddvar Karlsen og Lars Kiplesund tilbake med kuler og gris. Tenker de er glad for at Mike Barker og Elin og Jørn Rue med flere har holdt liv i deres gamle storhet. Men vinne noen årsranking for lag, det gjør de nok allikevel ikke. For det gjør nok OPC. Men de må være flinke til å møte opp, ellers stikker Østkanten av med trofeet for klubbene.

Dette er en liten analyse av situasjonen rundt årsrankingen etter at en tredjedel av sesongens turneringer ar avholdt. Vi følger spent med i fortsettelsen.

Tekst: Lars Bentsborg

• < Forrige
• Neste >