Nå som sesongen 2013 er over halvveis har vi bedt Lars Bentsborg om igjen å filosofere, gruble og oppsummere. Petanque.no er veldig glade for å presentere årets andre rankingtankeinnlegg til inspirasjon, debatt og ettertenksomhet.

Lars Bentsborg, ordet er ditt:

En lang sesong er godt over halvveis. Vi skal nå gå inn for landing i den mørke november. Mye har skjedd så langt i år som jeg vil knytte  noen refleksjoner. Tiden er så absolutt der for den midterste bolken med rankingtanker og tilstøtende ideer.

Suverene ledere

Jeg starter denne gangen med det som er avgjort. I klubbrankingen kommer klubbene langsomt seilende som skip med en del vann i mellom. Suverene er som ventet Groruddalen. Klubben beviser at de har de beste spillerne. Med en stadig tilvekst av gode spillere fra andre klubber blir de enda vanskeligere å slå. Klubbens utfordring ligger nå på å få inn nye tilvekster fra det gigantiske nedslagsområdet som Groruddalen er. Like suverene på den neste plassen er Vestfolds stolthet – Holmestrand, klubben som etter min mening er den mest komplette i Norge

. Komplett i den forstanden at der er mange medlemmer, lojalitet, god organisasjon, planer om skikkelig innendørshall, morsomme arrangementer, bra nivå og mange ildsjeler. Litt spenning er det om tredjeplassen, der kampen står mellom to klubber med bøtter av tradisjoner. OPC ligger noen få poeng for Økern, men det kan fort snu seg i de siste turneringer. Mobilisering er stikkordet – og på det området er OPC spesielt utsatt. Den største klubben i Stor-Oslo er kanskje den klubben som har flest lisensierte spillere som ikke spiller rankingturneringer. Trenden er klar - klubben skårer fra NM i juni poeng på linje med småklubbene i Norge. Det holder ikke og det forundrer meg ikke om klubben som har vunnet alt faller utenfor pallen.

Benny Bel-Lafkih, Groruddalen, cruiser videre i spillerrankingen . Mye skal til om han ikke vinner den nok en gang. Imponerende det hele. Og som jeg flere ganger har vært inne på det er så fortjent og det er så forståelig. Når noen få samler seg i Torshovparken eller rundt Johanneskirken og langt flere går inn i et skikkelig modus av petanqueferie, reiser Benny og kretsen rundt han på ”treningsleir” til Sør-Frankrike. Daglig petanque og en mengde utfordrende turneringer gjør at avstanden fra den dominerende spilleren i Norge de senere årene, blir vanskeligere å tette. For å få resultater i en helt vanlig turnering under rivieraens sol må du prestere. Du kan ikke slappe av. Hadde Benny spilt kun turneringer i Norge hadde hans nivå sunket. For å vinne her trenger man ikke spille bedre enn man må. Prestasjonene tvinges ikke til å bli spisset. Du må ikke ha den carreauen akkurat der og da. OPC har en klar konkurrent til Benny sine kvaliteter. Youseff Taoubane sine ferdigheter er ubestridelige. Med sitt opphav og sine petanquetradisjoner fra Marokko spiller han imponerende bra. Utfordringen til Youseff blir å holde nivået. Med labrere konkurranse enn han er vant med kan dessverre nivået hans synke. Vi andre trenger spydspissene – de gir oss noe å strekke oss etter.

Youssef Taoubane, nr. 2 fra venstre, har med sitt spill imponert det norske petanquemiljø. Også på bildet: Pierre Espic, Gunn Trine Hansen, Bjørn Arne Nordhagen og Ole Rudshaug.

Etter Benny følger landslagsspillerne som ”puppets on a string” på rankinglisten. Og det er de mannlige spillerne som kjemper om å følge Benny opp på seierspallen. Slik det ligger an nå er det klubbkompis Ole Hågensen og Kjell Rune Karlsen fra Holmestrand som ligger best an. Andre kan selvsagt dukke opp på pallen i et av de siste øyeblikk. Hvem det er tenker jeg ikke ramse opp her. Ta en titt på oppdaterte rankinglister så vil du finne mange velkjente navn.

Når det gjelder kvinnene er det dessverre en gjentagende historie. Jeg har flere ganger før sesongen i en naiv optimisme, meldt en kvinne inn blant de åtte beste når sluttstrek settes. Men det er langt fram ennå. De mannlige lagene ruler. De beste kvinnene må spille på lag med gutta, om de ønsker komme i posisjon for å velge lag til neste års masters. Men det er en tøff kamp om å bli beste kvinne. Vår sterke kvinnespiller gjennom de siste par tiår, Maija Juva fra Økern, fører an, men tett fulgt av Gunn Trine Hansen (se bilde over) fra Holmestrand. En av de to vil smykke seg med tittelen Norges beste kvinnelige spiller på norgesrankingen. For Gunn sin del har sesongen gitt mange gode resultater og kanskje er hun på vei inn mot en landslagsplass. Og kanskje kunne forbundet i sine ønsker om å stimulere kvinnepetanquen sette opp et trofé til årets beste kvinnelige spiller på rankingen.

Norgesmesterskapet

Et av årets store høydepunkter er alltid Norgesmesterskapet. Kanskje er det sånn at klimaks for sesongen er NM. Det kan også virke sånn på energien i norsk petanque . Mitt inntrykk er at lufta har gått litt ut av ballongen. Miljøet virker slitent og det synes vanskelig å mobilisere. Skrekkeksemplene er turneringene i Bergen og Badedammen. Dette skulle være høydepunkter som trolig har kommet inn i NM-skyggen. Juni er på mange måter en måned full av forventninger og styrer inspirasjonen og gleden for resten av sommeren. Jeg er usikker på om flyttingen av NM til juni var klokt. Greit nok med litt mer lys, men spørsmålet er om ikke kostnadene er større. Juni er ofte en fantastisk måned i Bergen, og fjorårets turneringer i Norges største småby trakk mye folk. Det synes vanskelig å mobilisere tilsvarende i august og det mener jeg inderlig er verdt å ta i betraktning. Bergen må få førstevalget. Jeg er også usikker på om utvidelsen til fire dagers NM slår gunstig ut. Det kan være noe utmattende å dytte inn, så mange mer eller mindre interessante konkurranser, på så kort tid.

NM var arrangementsmessig glitrende. Follo kan dette. Sandra, Mike og hele klubben stiller opp og gjennomfører oppskriftsmessig. Men jeg har fått en del signaler fra spillere om at NM er i ferd med å bli særdeles kjedelig. Det å arrangere NM på en fotballbane har sine sider. Det er greit at man trenger plass – det fikser man jo ved en fotballbane. Men i anstendighetens navn må en bane det spilles NM på utfordre spillernes kvalitet. Banene er kjedelige og totalt intetsigende og uinteressante. Ingen vinner noe som helst, bortsett fra NM-vinnerne da, på at NM arrangeres på slike spilleflater. Jeg snakket med en landslagsspiller som mente det trengs en aksjon. ”Hva med å danne en spillergruppe som kan legge vekt på forbundet for å få til noen endringer”, spurte vedkommende. NM skal være toppen av kransekaka. De svakere lagene trenger ikke begunstigninger i Norges ypperste turnering. Det er flere en nok av turneringer som spilles på baner som utjevner forskjellene og som tvinger nivået ned. Har jo en forståelse for at det kan være noen utfordringer med hensyn til NM, som er et stort arrangement. Forbundet har forventninger til klubbene som arrangerer turneringer - mange smarte og noen litt snodigere forventninger. Men forventninger om baneunderlag som vil fremme sportslig kvalitet er totalt fraværende i samtlige turneringer. Klubbene er dessverre heller ikke bevisst den utfordringen.

I tillegg til større fokus på underlag er innendørshall i Oslo er det viktigste som mangler i norsk petanque. Det er ikke ment å si det er uviktig med haller andre steder, men det vil antakelig være i Oslo de største gevinstene ville komme. Nivået ville øke og det ville gi tilvekster av nye spillere . Det er, paradoksalt nok, lettere å øke spillermassen vinterstid enn på sommeren. Klarer vi å gjøre idretten vår til en helårsidrett vil mange som ikke driver vintersport kunne finne veien til en hall. Folk har for mye alternativt å holde på med om sommeren. Det som stopper en hall i Oslo er først og fremst penger. Det er mye penger i norsk petanque, og kanskje må de kanaliseres mot et felles hallprosjekt. Aktiviteten vår er ikke lenger en gatenær lavterskelaktivitet. Jeg tror mange opplever at det er kostbart å spille – og spesielt i turneringer. Om penger folk betalte ble øremerket et hallprosjekt i fremtiden, ville det kanskje være mer givende å betale inn så mye penger for å spille. Klubbene må uansett avsette midler til støtte for et hallprosjekt om det skal bli en mulighet. Deler av startavgifter, premier, drakter, annet sløseri og medlemskap i en klubb, ville helt klart dekke opp mange måneder med innendørspetanque i en større hall. Skal de norske petanquemiljøene klare å lage et helårsprodukt krever det nok at det blir gjort noen prioriteringer. Det er kanskje er det ikke råd til fancy drakter, sponsing og annet bog samtidig få til en hall. Kanskje må klubbene vise at de har ambisjoner om utvikling. At klubbene sitter på kapital de ikke bruker er i alle fall ikke å vise ambisjoner om å utvikle sporten til idrettens, spillernes og medlemmenes beste. Om en hall blir en mulighet er det bare å håpe at vi velger klokt.

Det norske gruppespillet

Jeg har gledet meg selv med noen Europareiser med petanque i 2013. Og jeg gjør meg mange tanker i etterkant. For det første spilles petanque på en helt annen måte enn det som er gjennomsnittet i Norge. Alle lag der ute tenker offensivt. Alle lag har en eller to i trippellaget som definerer seg som skyttere. Det er stort sett alltid få kuler igjen på banen. Rasping er ikke et tema. Og du hører aldri at noen roper: DOMMER! Det fenomenet handler ikke bare om at offensivt spill fører til få kuler i spillet. Det handler også om at det er vanskeligere baner som skiller leggene og at folk måler selv eller får en spiller på sidebanen til å måle.

Hva brukes dommerne til? Fokuset fra den kanten er på om lag og spillere følger petanquereglene. Som et eksempel kan vi ta grisekastet. Det skal gjøres ordentlig. Faktisk har grisekastet ikke bare en regelside, men også en taktisk side. Dommeren vil reagere på den norske varianten, der man bare sparker den litt, om den ikke legger seg bra nok der den er kastet. Den skal kastes på nytt. Undertegnede vil også fremheve at grisekastet har en taktisk side. Det handler ikke bare om å finne riktig avstand fra ringen eller at man finner et terreng man trives i. Det kan også handle om at spiller du mot en motstander som har tolv poeng, kan det være et våpen å få grisen ut av spill og vinne en ny omgang. Har du grisekastet – ja så plasserer du grisen så nær linje for dødt område som mulig. Da er det lettere å få nye omganger og flere muligheter for å snu kampen.

Og så i turneringens lengde og trøkk er det annerledes der ute i Europa. I Borås arrangeres Fyrlingen. Herman Thorell og hans driftige stab håndterer med myndighet og god planlegging, en turnering over to dager der nesten tre hundre mennesker får spille mer enn nok petanque. I Travemünde bruker de like lang tid på å kåre en vinner med 512 lag som vi bruker på å gjøre det samme blant 14 lag. Hvordan får de til det? Det er strammere struktur i arrangementene. Har du spilt en lang kamp, blir du ikke belønnet med hvile og kaffepause. Nei, i og med at du faktisk har trenert arrangementet, så er det forventet at du gjør det du kan for å ta igjen tid. Du må opp av campingstolen og komme i gang.

Mange turneringer gjennomføres ut i fra modeller der hver eneste kamp betyr noe. De har ikke det typisk norske konseptet der ”de to beste i hver gruppe går videre sammen med de fem beste treerne”. De norske gruppespillene, der alle møter alle og så teller vi poeng og skiller på skåre til slutt, ødelegger mye for norsk petanque. Det tar tid og alle kampene blir ikke like spisset. Alternativet kan være direkte utslag. I Travemünde som mange andre steder, har de et spillesystem som innebærer at alle kamper betyr noe og samtidig sikres at alle får tre kamper. Lagene deles i grupper med fire lag. Vinner du første kamp går du til A- eller B-sluttspill. Taper du går du til C- eller D-sluttspill. Kampen deretter oppnår å dele lagene i fire grupper – A, B, C og D. Deretter snakker vi direkte utslag i alle fire grupper. Raskt og elegant. Kanskje ville et opplegg som hindrer at alle turneringer i Norge blir ”tolvtimere”, kunne bringe flere til turneringene.

Til sist i denne omgang - den norske rankingsesongen har ennå noen måneder igjen. Oppslutning er viktig. Helgens opptur i deltagermassen i Holmestrand får jeg håpe får sine ringvirkninger til de kommende turneringer som avslutter sesongen 2013.

 

Les også tidligere års rankingtanker:

2013 (del 1)

2012 (del 1) (del 2) (del 3)

2011 (del 1) (del 2)

2010 (del 1) (del 2) (del 3)

 

• < Forrige
• Neste >