Publiserte artikler

Søkeboks

Webmaster

Oslo Petanque Club har i år hatt som oppgave å åpne og lukke utendørssesongen. Det er ganske nøyaktig fem måneder siden rankingsesongen startet med ”Sesongpremieren”. Sist lørdag ble en verdig avslutning satt for sesongen med ”Monolitten”.

Dog kan men legge til at oppslutningen var halvert. Som i alle tidligere år startet petanqueåret med masse optimisme og overskudd, for så å dabbe av til det samme sløve antallet, der 50-60 spillere har falt i fra. Denne årlige tendensen er i mine øyne trist og utfordrende. Om ikke lenge skal jeg skrive noen avsluttende rankingtanker for inneværende år. Da vil jeg komme tilbake med noen tanker rundt akkurat dette.

På lørdag skinte solen over Oslo og den verdenskjente Frognerparken, der alt en gang i historien startet opp. Nitten lag meldte seg på til turneringen, som ble gjennomført med godt spill og masser av idrettsglede. Dagen startet med litt applaus til to av våre tilknyttete. Benny Bel-Lafkih som årets vinner av spillerankingen. Fullt fortjent som alltid. Det begynner å bli en vane at Benny tar hjem trofeet som vinner av spillerrankingen. Og til Phillip Storaker Bruu som debuterte med tilstedeværelse ved en petanqueturnering. Om noen år ser vi ukegamle Philip sesongdebutere 2.påskedag i Frognerparken, parken han er historisk forpliktet til å gi en plass i sitt hjerte, da tre generasjoner foran han har ”eid” Frognerparken.

Knalltøff ledelse

Ingen gjennomfører turneringer bedre etter en klart definert plan enn OPC. Klubben beslutter når en finale skal være ferdig og de styrer inn etter det. Presidenten lovet avslutning innen kl.19 og premieutdelingen var ferdig fem minutter før, fremdeles med varme i lufta og tilstrekkelig lys. Grunnen er en myndig turneringsledelse av Mohamed Zahri og Morten Sørensen. Nitten lag, som er et vanskelig antall, ble delt inn i to grupper. En på ti og en på ni. Det minimerte walkoverkampene. Alle spilte innledningsvis fire kamper mot tilfeldige motstandere i gruppen og de fire beste gikk videre til A-sluttspillet.

De fire innledende kampene ble spilt på tid. En time med spill, fløyta roper, og så et grisekast. Det vi registrerte var at tilnærmet alle kamper ble ferdig som de skulle, til tretten og innen en time, så det ble kun forkortelser i enkelte få kamper. 33 av de 36 kampene innledningsvis ble ferdig til tretten poeng. Og spillerne opplevde nok at de spilte hele tiden uten venting.

Finalespillet startet med kvartfinaler og kampene startet som de skal med 0-0. Det var ingen grunn til å regulere på noen resultater. Alle kampene fikk gå upåvirket av Zahri og Sørensen sine hender.

GPK versus OPC

Det ble mange fine kvartfinalekamper og det var mange klubber representert. Men mest spennende for noen var nok hvordan det gikk med klubbrankingen. Det skulle avgjøres om OPC eller Groruddalen ville vinne. Spilleoppsettet dirigerte nesten to rene GPK-lag i en kvartfinale. Lars Bruu og Joachim Haagensen, forsterket eller forstyrret med OPC-spilleren Simo Menshi (bildet over til venstre), møtte Steinar Andersen, Robert Pettersen og Magnus Utgård. Seieren gikk til Menshi og co i en jevnspilt finale. Og med det resultatet var klubbrankingen avgjort. Groruddalens ”lån” av en OPC-spiller skulle vise seg å være det som i et avgjørende øyeblikk vippet det hele OPC sin vei.

Spennende var det også i en ren OPC-kvartfinale. De tre glade bakere; Olivier Nadreau, Fabien Chaon og Pierre Espic møtte et lag med ringrevene; Jean Jaques Razaka, Marius Breimo og Tony Manzano (bildet over til høyre). Det ble seier til sistnevnte lag.

(bildet over: Franskmennene Olivier, Pierre og Fabien bidro både med godt spill, smittende humør og deilige bakervarer)

Holmestrand pleier ha lag med til sluttspill. Denne gangen var det landslagsspillerne Ståle Baksetersveen, Kjell Rune Karlsen og Johnny Skjørberg. Den stolte og dyktige vinner av Europamesterskapets (55 pluss) nasjonscup styrte laget sitt til en semifinale. I den siste kvartfinalen gikk blandingslaget Leif Høgberg, OPC, Larry Young, Økern og den alltid så inspirerende og glade Hørngutten Rolf Finstad, ganske komfortabelt videre.

Semifinalene sto for tur. I den ene semifinalen seilte laget til Rolf Finstad seg ennå mer komfortabelt videre enn de gjorde i kvartfinalen. Laget fra Holmestrand fikk ikke tak i grisen og muligheten til å styre spillet dit de selv ønsket. I den andre semifinalen trakk OPC det lengste strået mot det litt reduserte GPK-laget med Lars, Joachim og Simo.

Severdig finale

Finalen var tidvis velspilt. Mange fine omganger med gode prestasjoner ble det for mange tilskuere. Frognerparken i seg selv trekker mange potensielle tilskuere. Jeg har sett en del finaler og det er kun i parken jeg ser så mange ”fremmede” bivåne idretten vår. Er vel kanskje bare Johannes kirke som kan stimulere fram noe liknende. Og fordi finalen gikk så tidlig som arrangøren planla, var det også en del fra vår egen familie fremdeles til stede. Vinnere ble 200-årslaget; Leif Høgberg, Larry Young og Rolf Finstad. Morsomt og hyggelig. Det er bare å gratulere!

(bildet over: Gratulerer til Larry Young, Rolf Finstad og Leif Høgberg som vinnere av Monolitten 2012)

(Se hele resultatlisten)

Det ble også arrangert et B-sluttspill. Åtte av de elleve utslåtte lagene meldte seg på. Vinnere ble Birger O. Hansen, Gunn Trine Hansen og Roger Johansen fra Holmestrand.

Avrunding

På lørdag stilte det tre juniorer opp. Damene først. Vilde Berge Vidnes fra OPC synes jeg skulle spille mer petanque. Hun har en ro i sin person og i sitt spill som er et utgangspunkt for å bli en dyktig spiller. Og så har vi gutta. Groruddølingene Pål W. Johannessen og Gabriel Gjengstø Bel-Lafkih spilte sammen med sistnevntes mor. Med smidige håndledd og samme ro som Vilde, imponerte de undertegnede. De unge petanqueguttene klarte å gjennomføre en herlig offensiv taktikk, der de tok med seg energien fra det de fikk til og ikke lot seg frustrere av det de ikke fikk. Et godt utgangspunkt for å bli virkelig gode spillere.

(bildet over: Pål og Gabriel utnytter pausene til å trene, trene og atter trene)

Og så har vi Tony Manzano da. Glem nedslagsfelt og det å sette ut stokker man må løfte over. Petanque handler om kroppsbeherskelse og fornuftig bruk av kroppens egne mekaniske forutsetninger for teknisk utvikling. Maken til sittestilling som Tony har, ser du bare blant verdens beste leggere. I stedet for å kaste kuler og tro at det er trening, skal du sette deg foran et speil og jobbe fram en stabil sittestilling. Den kommer nemlig ikke av seg selv. Skihopping og petanque har mye mer til felles enn det mange skulle tro. Det handler om arbeidsoppgaver, stabilitet, harmoni og noen sekunders prestasjon.

(bildet over: Som artikkelforfatteren selv ville sagt det, det finnes bare en Tony Manzano!)

OPC har i sine rekker mange dyktige bakere. Fabien, Olivier og Pierre stilte opp med mye bakervarer fra nattens arbeid. Ferskt og godt med massevis av kalorier. I tillegg var det noen kaker fra klubbens øvrige dugnadskakebakerier. Og som ellers når OPC arrangerer kunne spillerne ta for seg av godene og betale det de mente det var verdt.

Så med denne turneringen vel i havn er årets utendørssesong over. Rankingene ble vunnet av gjengangerne Benny som årets beste spiller og OPC som årets beste klubb. Så kjære venner – nå går vi i gang med innendørssesongen.


Tusen takk til:

Tekst: Lars Bentsborg
Foto: Ulf Lundby