Publiserte artikler

Søkeboks

Webmaster

Det er ikke hver dag Norge slår verdensmestere, men det er jammen ikke hver dag Petanque.no (eller andre, for den saks skyld) får eksklusive intervjuer med verdensmestere heller. Med uvurderlig translatørhjelp fra landslagstrener Jack Schillemans slo vi slo rett og slett av en prat med Bruno Le Boursicaud! 

Bruno Le Boursicaud er en av verdens aller beste petanquespillere. Kanskje til og med den aller beste. Korsikaneren spiller til daglig i den lokale klubben Ile Rousse sammen med sine faste makkere Fieschi og Santini. Her holder han også en egen petanqueskole, og tjener med dette til sitt daglige brød. Han gjør det godt, denne mannen, som er kjent som en glamorøs mann på banen. Det skimrer i gull både rundt hals og på fingrene, og bidrar dermed villig til sitt image som stjerne. Denne karen er ikke redd for å synes, verken som person eller spiller. Desto kjekkere når han viser seg å være en svært hyggelig mann som villig og blid tar seg tid til oss fra den lille petanquenasjonen Norge.

Smattende på noe av det fremste Sverige kan by på; fastelavensboller, fleiper han med at det var derfor han valgte å dra til Helsingborg denne helgen. For hva er det egentlig som gjør at verdensmesteren drar til en svensk turnering?

- Micke som filmer under årets SWIO har fulgt meg i et par år, hvor han har filmet meg både på og utenfor banen. I tillegg har jeg vært en del i Sverige den siste tiden, og holdt noen kurs.

SWIOS arrangører inviterte ham hit, og Monsieur Le Boursicaud takket ja. På trippellaget fikk han med seg Sveriges tidligere storspiller Jonas Jacobson og Mark Wildeboer, en av Nederlands aller beste i petanque. Dette var ikke et lag han selv var med og velge, og selvsagt byr dette på sine utfordringer. Motivasjonen dalte med de manglende resultatene, og særlig ble dette merkbart i kampen mot Norge. Norge-kampen vil neppe gå inn i hans historiebok over minneverdige kamper.

Det gjorde ikke kampen mot Norge i VM 2004 heller. Han husker slettes ikke noe fra denne, men mesterskapet ga ham den aller største sportslige opplevelsen han har hatt. For første gang gikk hans lag til topps i verdensmesterskapet i trippel. Vi tilgir ham at en kamp mot nordmenn går i glemmeboken i en slik sammenheng,

20 år gammel debuterte han som petanquespiller, og nå som han nærmer seg midten av trettiårene kan faktisk leve av petanque. Hobbyen har blitt både en jobb og en livsstil. På merittlisten står fire verdensmestertitler i trippel og en i skyting. Landslagsmakkeren Lacroix er den store sjefen, mens han selv velger å titulere seg som “the little boss”. Hans skjemske smil  sier oss at han muligens har mer å si enn han liker å innrømme.

Et godt grunnlag med mye trening og god kampmotstand har ført til at han ikke lenger er avhengig av å trene så mye. Om sommeren blir det fire-fem ganger i uka inkludert turneringer, men utenom selve høysesongen trener han ikke mer enn lørdager og søndager. Nå prioriterer han altså å heller trene opp andre.

Hvordan er det så å være hovedattraksjon, men likevel ikke innfri forventningene?

- Det er ikke noe stress! Jeg har opplevd verre ting i livet…

Petanque er altså ikke alt som betyr noe, selv ikke for en av petanqueverdens superstjerner.