Publiserte artikler

Søkeboks

Webmaster

Mike Barker fra Follo var nylig på kurs i utlandet. Han forventet lange ensomme kvelder, men ved torget i Gibraltar snublet han over en petanqueklubb. Den korte versjonen er at oppholdet ble reddet. Den lange versjonen er Mikes reisebrev, vel verdt å lese!


Da jeg skjønte at jeg skulle på 3-dagers kurs i Gibraltar i forrige uke, undersøkte jeg gjennom FIPJPs websidene om det spilt petanque i Gibraltar i det hele tatt. Jeg så for meg ellers lange kvelder alene med lite å finne på. Riktignok er det mange engelske puber i byen men absolutt ingen av dem serverer real ale og da kan man lett bli rådvill. Overraskende nok oppdaget jeg Gibraltar Petanque Association, grunnlagt i 1999 og tatt opp som medlem i FIPJP for 2 år siden. Med dagens teknologi, gikk det ikke lang tid før det forelå en invitasjon fra klubben til å bare møte opp kl. 19.00 på mandag og alle de andre kveldene hvis jeg ønsket det.

Og så møtte jeg opp til avtalt tid mandag. Jeg hilste på mange hyggelige mennesker og drakk te med dem i det velpleide klubbhuset. Spilling ble det dessverre ikke den kvelden og det av to grunner. For det første ankom jeg i sandaler – det var fortsatt godt over 20 grader i skyggen, og etter 4 grader og pøsende regnvær på Gardermoen var det en befrielse å kle seg om etter forholdene – men petanque får man ikke lov til å spille uten sko på av sikkerhetsmessige grunner. Det var vel ikke sånn at vi spilte i sandaler i Norge? Men uansett skoverk var det ingen som spilte den kvelden. Det hadde vært regnvær natta før og det var fortsatt litt fuktighet igjen i bakken. Hvor mange dager hadde vi greid å spille i Norge i år med en slik innstilling? Som sagt, det ble en trivelig kveld for det. Jeg ble kjent med faren til Gibraltars idrettsminister og slo fast at det var sikkert en viktig forbindelse å ha med tanke på bevilgninger.

Det ble ikke mer regn mens jeg var der og jeg tok på ordentlige sko de andre kveldene og da ble det mye spilling. Noe av det som overrasket meg mest var at så å si all kommunikasjon seg imellom foregikk på spansk. (Er ikke dette en britisk koloni?) Det tok ikke lang tid før også jeg begynte å telle poeng på spansk. Gibraltar er et merkelig sted. Enda mer merkelig var det onsdag kveld. Da satt den samme gjengen rundt bordet i klubbhuset og snakket plutselig engelsk. Etterpå fikk jeg forklaringen: det var styremøte i klubben. Det ville ikke falle dem inn å ha formelle møter og skrive protokoller på spansk.

Klubben er ung selv om mange av spillerne er pensjonerte. De har også lite internasjonal kontakt og føler seg nokså isolerte. Forholdet til nærmeste nabo over grensen er til tider anspent. Mens jeg var der hadde borgermesteren i La Linea på den spanske siden av grenseovergangen foreslått å ta avgifter fra alle som krysset grensa – og dette er i EU! Han er nok noe misunnelig på Gibraltars økonomi i en periode med høy arbeidsledighet i Syd Spania. Gibraltarklubben spiller turneringer i Spania men de passer på å ikke spille i rødt og hvitt for ikke å provosere altfor mye.

Dette er noe av grunnen til at jeg ble så godt mottatt. Fire av medlemmene (de har 90 til sammen, hvorav 30 er aktive) hadde faktisk vært på ferie i Bergen og tatt hurtigruta ett stykke langs Vestlandskysten. Det hadde vært i juli og det hadde vært kaldt, sa de. Tross min bekreftelse på at det alltid er kaldt i Norge i juli, ønsker de å utvide kontakten med oss. Jeg ble invitert tilbake og da skulle jeg ta med flere klubbkamerater. De sier også at de kunne tenkt seg en tur til Norge. På måten alt dette ble sagt, ville det ikke forundre meg om det ikke blir noe av alt dette. Jeg kan i hvert fall anbefale på det varmeste at hvis noen norske petanquespillere er på Costa del Sol, å stikke innom Gibraltar. Banen er lett å finne; 10 minutter å gå fra den spanske grensa og 50 meter fra hovedplassen midt i byen. Ikke vær redd – de kan engelsk alle sammen.

Mike